Av: Øystein Dørum, sjefsøkonom i NHO
—
Artikkel publisert i Tiger Eiendomskompetanse – Markedsrapport Q1 2017
—
Våren er her: Etter to vekstsvake år synes norsk økonomi nå å være på vei ut av bølgedalen som oljeprisfallet dyttet oss ned i. Flere støtdempere bidro til å avverge krise. Men en del av medvinden vi har hatt, løyer, eller snus til motvind. Og den tunge jobben med å omstille oss mot nye konkurranseutsatte jobber har knapt begynt. Gullalderen kommer neppe tilbake.
På bare halvannet år, fra sommeren 2014 til forrige årsskifte, falt oljeprisen fra over 100 til under 30 dollar fatet. Dette ga norsk økonomi en real nesestyver: Statens oljeinntekter ble redusert med to tredeler, mens oljeselskapene gikk fra gass til brems nærmest over natten. Fra 2014 til 2018 vil ventelig oljeinvesteringene i Nordsjøen reduseres med 40 prosent, tilsvarende et etterspørselsbortfall på nærmere 90 milliarder kroner. Dette utgjør nesten 4 prosent av Fastlands-BNP. I tillegg kommer redusert eksport som følge av lavere oljeinvesteringer også i andre land.
Denne saftige etterspørselssvikten kunne veltet den beste. Men norsk økonomi stoppet ikke opp. Både i fjor og forfjor økte samlet verdiskaping, om enn noe lavere enn trendveksten. Ledigheten økte, men mindre enn man kunne ha fryktet. Mange faktorer bidro til dette.
For det første rammet oljeprisfallet skjevt. Tre av fem oljerelaterte jobber befant seg i fire fylker på Vestlandet. Ikke overraskende var tettheten størst i Rogaland. I disse fire fylkene er ledigheten høyere nå enn før oljeprisen falt, i resten av landet er den uendret, eller lavere. I store deler av landet ble således «oljebremsen» noe man leste om i avisen, men som i mye mindre grad traff en selv, ens venner, naboer og familie. Da ble det også mindre grunn til å frykte for fremtiden og stramme inn livreima, eller for bedrifter i samme område til å utsette ansettelser eller investeringer.
For det andre ble arbeidsinnvandringen til Norge kraftig redusert. Siden finanskrisen er fire av fem nye jobber gått til innvandret arbeidskraft. De siste to-tre årene har imidlertid nettoinnvandringen fra Baltikum og nordiske naboland avtatt betydelig. Dette har isolert sett bidratt til å holde arbeidsledigheten nede.
For det tredje tok partene i arbeidslivet ansvar. Etter mange år med omtrent dobbelt så høy lønnsvekst i Norge som hos våre viktigste konkurrentland skjedde det et markant «brudd» i 2014. De siste tre årene har lønnsveksten i Norge vært rundt 2½ prosent årlig, dvs. om lag som i konkurrentlandene. For inneværende år har partene i arbeidslivet blitt enige om et oppgjør som anslås å gi en lønnsvekst på 2,4 prosent, beskjedne fire tideler over ventet prisvekst. En lønnsvekst på linje med konkurrentlandene bidrar til å sikre konkurransekraften og trygge arbeidsplassene. Samtidig er det liten tvil om at dette er et tveegget sverd: Lav lønnsvekst innebærer også svak vekst i kjøpekraft og etterspørsel.
Men det største bidraget til bedring i konkurranseevnen kom ikke fra partene, men fra kronekursen. Fra inngangen til 2013 og frem til forrige årsskifte svekket den handelsveide kronen seg med over 30 prosent. Dette gjorde norske varer billigere «over natten», og hjalp for eksempel norske produsenter i kampen om oppdrag knyttet til utbyggingen av Johan Sverdrup. Også kronekursen har imidlertid en skyggeside: En svakere krone øker prisene på importerte varer, og dermed samlet prisvekst. Motsatsen er svakere kjøpekraft.
For det femte ble renten satt ned med til sammen 1 prosentenhet. Dette bidro til lavere utlånsrenter for folk flest, som både bidrar til økt kjøpekraft gjennom lavere renteutgifter, men også til å holde boligetterspørsel og -bygging oppe. I fjor ble det igangsatt nærmere 37,000 nye boliger, det høyeste siden 1982.
Endelig ble budsjettpolitikken lagt om i mer ekspansiv retning. I år anslås en oljepengebruk tilsvarende knapt 8 prosent av Fastlands-BNP, mot 6 prosent for tre år siden. Uten denne opptrappingen ville veksten i norsk økonomi blitt adskillig lavere. Ikke minst er investeringene, herunder i infrastruktur, økt betydelig. Slik sett har økte investeringer i skjermet sektor et stykke på vei oppveid investeringssvikten i Nordsjøen (figur).
De mange «støtdemperne» har virket. Norsk økonomi synes å være på vei ut av grøfta.
Bedriftene i Norges Banks regionale nettverk er vesentlig mer optimistiske nå enn for et år siden, og samme tendens sees tydelig blant i vår kvartalsvise undersøkelse blant NHOs medlemsbedrifter. Selv på Sørvestlandet er stemningen på vei opp. Parallelt er det flere av bedriftene som melder om tiltakende kapasitetsutnytting og litt større vansker med å få tak i kvalifisert arbeidskraft. Den samme bedringen sees i arbeidsmarkedet. Ifølge NAVs tall er antall ubesatte stillinger på vei opp, og den registrerte ledigheten på vei ned. Vinter er blitt til vår.
Men hva slags vår er det snakk om? For det første er oppsvinget ennå nokså blodfattig. I andre halvår i fjor var marsjfarten i Fastlands-BNP under ¼ prosent i kvartalet, som innebærer en annualisert vekst under 1 prosent, mot en vekst på nesten det tredobbelte i de femten årene før oljeprisfallet.
For det andre er nedturen i oljesektoren og dermed leverandørindustrien neppe unnagjort. Mest sannsynlig vil oljeinvesteringene avta også i år, og trolig ytterligere noe i 2018. Etter dette kan etterspørselen herfra stabilisere seg litt, men på lengre sikt regner regjeringen med at aktiviteten i Nordsjøen skal videre ned. Dette innebærer at mange produktive og godt betalte jobber må erstattes av andre jobber, fortrinnsvis konkurranseutsatte.
Grunnlaget for denne omstillingen er på mange måter godt. Norge er et lite, ensartet og veldrevet land der det er lett å starte opp nye bedrifter. Vi har en godt utdannet arbeidsstokk. Norske bedrifter har omstilt seg før. Og vi har en rik stat som om nødvendig kan smøre omstillingene. Men foreløpig er «omstilling» synligere i festtalene enn i virkeligheten.
Fire år etter at kronen begynte å svekke seg er det ingen tegn til omslag i industriproduksjon og -sysselsetting, eller for den del i bedriftenes investeringer. Det som holder sysselsettingen oppe er jobbvekst i offentlig forvaltning, reiseliv og bygg og anlegg.
For det tredje vil noe av medvinden Norge har hatt de siste årene avta fremover. Da oljeprisen snudde fra fall til oppgang ved forrige årsskifte, snudde også kronekursen. Dermed reverseres også noe av bedringen i konkurranseevnen.
Norges oljeinntekter er dessuten på vei ned, dels fordi produksjonen har passert toppen, og dels fordi oljeprisen neppe vil løfte seg vesentlig fremover. Oljefondet vil fortsette å vokse, men mye tregere enn til nå. Dertil ser avkastningen av fondet ut til å bli lavere. I midten av februar sa regjeringen at den fremover ville legge til grunn en avkastning og dermed et årlig uttak på 3 prosent av fondskapitalen. Dette nivået nås allerede i år. Dermed er det i praksis slutt på å trappe opp bruken av oljepenger. Samtidig tyder demografien på at utgiftene til pensjoner vil fortsette å øke fremover (figur). Dette innebærer ett av tre: Enten må skattesatsene økes, eller så må andre utgifter, for eksempel til vei og utdanning kuttes, eller så må Stortinget bite i det sure eplet, og begynne å tappe av selve oljefondet. Ingen av de tre alternativene er politisk sett uproblematiske.
Endelig løyer også rentemedvinden. Rundt oss har rentene mest sannsynlig bunnet ut. I USA er signalrenten allerede hevet tre ganger, og mer er i vente. Her hjemme er det gått ett år siden forrige rentesenking, og Norges Bank signaliserer nå at det neppe kommer flere rentekutt. I tillegg er det nokså åpenbart at vekst i gjeld, boligpriser og boligbygging ikke kan sikre veksten i økonomien på lang sikt. Så skal det legges til at mye peker mot at rentene ikke vil øke mye fra dagens nivåer: Som følge av blant annet aldring, skjevere inntektsfordeling, svake statsfinanser og usikre utsikter er industrilandene preget av stor sparelyst og lav investeringslyst, som bidrar til å holde rentenivået nede.
Samlet sett innebærer dette at Norge vil bli litt mindre annerledes og litt mer som våre naboland i årene som kommer.
Vi bør være godt fornøyde om marsjfarten kan holdes mellom 1½ og 2 prosent årlig. Det peker på sin side mot en årlig vekst i antall sysselsatte på ½-1 prosent årlig, og om lag det samme for antallet kontorsysselsatte. I fravær av noen ny gullalder på nasjonalt nivå, må også denne bransjen forberede seg på en smulere seilas fremover.